Jeg var plutselig levende. Slik üpner Fredrik Hagens andre diktsamling Alt er barndom, og understreker det aldeles vanvittige og ufrivillige i ü bli født. Først gro, som et frø, i en annens kropp, som om denne kroppen var blomsterjord. Siden bli trykket ut av den og matet og passet pü og alt det der. Og sü, ikke lenge etter, den nüdeløse forventningen om ü bli noe eget. Noe med vilje. Noe med overlevelsesinstinkt. Noe med varme følelser. Hvor kom alt dette fra? Fra frøet? Fra den kvinnelige blomsterjorden? Fra barnet som vi alle har vÌrt?