Anemones piano er en tankevekkende oppvekstroman fra sĂžr i Ăstfold pĂ„ 1960-tallet, med skarpe observasjoner om gamle og moderne normer i ei brytningstid. Den omhandler en tilsynelatende helt vanlig familie, men hvor mor har store og urealistiske ambisjoner for datteren sin. SĂ„ store er ambisjonene at det til slutt blir altoppslukende. Moren har i tillegg en stor hemmelighet Ă„ bĂŠre pĂ„.
«-Mora di kan vel ikke tvinge deg, Anemone? Du har da vel egen vilje, store jenta! - Jo, jeg har vel det, men jeg er ikke vant til Ä bruke den, svarer Anemone. NÄr skulle jeg i sÄ fall ha brukt den?»
«Det er mÞrkt i rommet, men nÄr han stryker henne over kinnet, kjenner han at det er vÄtt, sÄ han spÞr henne om hvorfor hun er lei seg. Vil hun at han skal gÄ? Det vil ikke Anemone. Hun vil at han skal bli, og sier at hun mÄ fortelle ham noe, men det er ikke lett, for de har aldri fortalt hverandre noe fÞr, i hvert fall ikke noe viktig og alvorlig. Ikke noe sÄ viktig og alvorlig som dette, og fÞr hun fÄr tenkt hele tanken ferdig om hvordan hun vil si det, sÄ hikster hun ut: - Mamma har blitt gal, og det er min skyld!»