"Det var ikke noen hjemme som sa de var glad i meg. Hadde jeg spurt, vet jeg at de hadde sagt ja, mamma og pappa, klart de var glade i meg. Men jeg spurte ikke, ogsÄ for at pappa ikke skulle bli sint. Det var jo en sÄ selvsagt ting. SÄnn Gud er glad i menneskene. Du vet jo det. Hvorfor kunne jeg ikke kjenne det?
De rÞrte aldri ved hverandre, kjÊrtegn, det var ingen Þmhet mellom dem. Mamma syntes pappa var sentimental, patetisk og ynkelig og samtidig var hun redd for ham, livredd, det var Þksen over jordene i snÞen midt pÄ natta, at pappa hadde drukket hjemmebrent (sa mamma) og lÞp vill og rasende og hoppet over steingjerdet, det ser jeg, over gjerdet i snÞen i én strek, sÄ ung og sterk og smidig han mÄ ha vÊrt, pappa, yngre enn M er nÄ, 33 eller 34, men nÄ forteller pappa meg at det var ikke sÄnn det var, han hadde ikke drukket, og han var ikke rasende heller, det med Þksen var det ingen som hadde forstÄtt, han var ikke ute etter noen, han hadde Þksen med for liksom Ä bruke den som klubbe, som i retten, for Ä slÄ noe fast, et standpunkt, de hadde vel diskutert politikk, faren din er gal, han lÞp etter folk med Þks, det endte med at dyrlegen satte en beroligende sprÞyte, de var flere om Ä legge ham ned og holde ham der. Men det med Þksen er sÄ lenge siden, mamma var gravid med meg da det skjedde, det var bare den ene gangen. Det var ikke pappa med Þks vi var redde for. Vi var bare redde."
Fortelleren er en norsk forfatter som bor i Milano. Innimellom reiser hun hjem til Norge. Der besÞker hun faren, som er blitt en gammel mann pÄ 87. Den italienske kjÊresten er mye yngre enn henne og bÄde Þm og sterk. Han blir lett rasende, som faren ble, det gjÞr henne redd. Som en slags speilhistorie forteller romanen ogsÄ om Judith, som etter at mannen dÞde, har blitt boende i det grÞnne huset i Minneapolis. Der mÞter hun unggutten Matt.