«Jeg liker best de fotografiene der han tuller. De fotografiene der han drikker en Þl, gjeiper, lager grimaser. Det ser sÄ ekte ut. Det finnes en del bilder der vi er barn, der han er barn, oppfÞrer seg som barn, lÞper pÄ en eng, klatrer i trÊr, bilder fra fisketurer. Det finnes ogsÄ de der han er syk. I albumene er disse bildene ofte klippet litt i, han kan vÊre klippet bort, eller vÊre halv, enten fordi han ser sÄ tynn ut eller bare fordi det er sÄnn man gjÞr.
Det fÞrste broren min Mik sa: det var jo dette vi var redde for, vi visste jo at dette kunne skje. Han sa det veldig enkelt og greit, ikke overraska, mer bekreftende, faren min nikket han ogsÄ, faren min var enig, Mik sa noe han kjente seg igjen i, alle var liksom enige, som om vi alle, pÄ en eller annen mÄte hadde forberedt oss eller tenkt pÄ det fÞr, tanken hadde allerede streifet oss og da hadde den vel ogsÄ streifet Nils selv. Mest sannsynlig for lenge sia. Da han bodde i skogen eller kanskje de fÞrste gangene han ble lagt inn. Vi visste det kanskje allerede da, at denne gutten, han kommer aldri til Ä bli gammel, han kommer aldri til Ä fÄ barn, gifte seg, kjÞpe hus og bil.»
«Bok om sorg (Fortellingen om Nils i skogen)» er historien om familien som blir igjen. Om en mor som bare grÄter, om en far som ikke er tilstede, om sÞsken som prÞver Ä forstÄ. Skaranger skriver rÄtt og rÞrende om livredning og ansvar. Hun skriver om fortvilelse og raseri, men ogsÄ om kjÊrlighet, hÄp og lyset som finnes.