«Jeg liker best de fotografiene der han tuller. De fotografiene der han drikker en øl, gjeiper, lager grimaser. Det ser så ekte ut. Det finnes en del bilder der vi er barn, der han er barn, oppfører seg som barn, løper på en eng, klatrer i trær, bilder fra fisketurer. Det finnes også de der han er syk. I albumene er disse bildene ofte klippet litt i, han kan være klippet bort, eller være halv, enten fordi han ser så tynn ut eller bare fordi det er sånn man gjør.
Det første broren min Mik sa: det var jo dette vi var redde for, vi visste jo at dette kunne skje. Han sa det veldig enkelt og greit, ikke overraska, mer bekreftende, faren min nikket han også, faren min var enig, Mik sa noe han kjente seg igjen i, alle var liksom enige, som om vi alle, på en eller annen måte hadde forberedt oss eller tenkt på det før, tanken hadde allerede streifet oss og da hadde den vel også streifet Nils selv. Mest sannsynlig for lenge sia. Da han bodde i skogen eller kanskje de første gangene han ble lagt inn. Vi visste det kanskje allerede da, at denne gutten, han kommer aldri til å bli gammel, han kommer aldri til å få barn, gifte seg, kjøpe hus og bil.»
«Bok om sorg (Fortellingen om Nils i skogen)» er historien om familien som blir igjen. Om en mor som bare gråter, om en far som ikke er tilstede, om søsken som prøver å forstå. Skaranger skriver rått og rørende om livredning og ansvar. Hun skriver om fortvilelse og raseri, men også om kjærlighet, håp og lyset som finnes.
