Det var en gang tjuefem tinnsoldater, de var alle brÞdre, for de var fÞdt av en gammel tinnskje. GevÊret hadde de pÄ skulderen og nesen satte de i vÊret, rÞd og blÄ og veldig fin var uniformen de hadde pÄ seg.
Det aller fÞrste de hÞrte her i verden da lokket ble tatt av esken de lÄ i, var ordet "Tinnsoldater!" Det ropte en liten gutt og han klappet i hendene; han hadde fÄtt dem, for det var bursdagen hans, og la dem nÄ opp pÄ bordet. Den ene soldaten sÄ levende ut pÄ den andre, bare den ene var litt annerledes; han hadde ett bein, for han var stÞpt sist, og da var det ikke nok tinn; likevel sto han like fast pÄ sin ene som de andre pÄ deres to, og det er nettopp han det blir noe merkelig ved..