Få politiske skikkelser her til lands har klart å gjøre seg mer kontroversielle - for ikke å si: forhatte - enn Pål Steigan. Sammen med Tron Øgrim sto han bak dannelsen av både SUF (m-l) og AKP, og bidro dermed til å gjøre livet surt for sine politiske motstandere av alle avskygninger, både i og utenfor partiet, gjennom minst et par tiår. Det er heller ikke mange andre nordmenn som kan påberope seg å ha møtt Mao, Enver Hoxha og Pol Pot personlig - og dessuten å ha skrytt dem alle opp i skyene. Slikt gjør en ikke populær i vide kretser, selv om man etter hvert skulle komme på bedre tanker og gi klart uttrykk også for det.
Selv tretti år etter at Steigan trakk seg fra alle ledende politiske verv, vekker han konflikt og engasjement. M-l-bevegelsen var kjent for sin disiplin og indre enhet. For første gang forteller Steigan om hvordan kameratskap sprakk og ble til bittert fiendskap da motsetningene ble for store. Men han kommer aldri til å angre på at han har gjort sitt ytterste for å kjempe mot kapitalismen, et system han mener truer menneskehetens fremtid mer enn noen gang. "En folkefiende" er blitt en viktig, interessant og høyst lesverdig fortelling.
