I «En vandrer spiller med sordin» (1909) fortsetter Hamsun jeg-beretningen om Knud Pedersen - hovedpersonen fra «Under høststjernen» (1906). Jeget ferdes i det samme miljø som tidligere. Den resignerte, vemodsfylte grunntone fra «Under høststjernen», med sin stillferdige og stemningsskapende prosalyrikk, preger også dette verket - det spilles med sordin.