«Hvordan skrive dikt etter Auschwitz?» spurte mange seg da andre verdenskrig var over. Et mulig svar: Tadeusz Róewicz's poesi. Da Róewicz gikk bort for tre år siden, mistet polsk poesi en nestor, den siste i generasjonen som debuterte etter krigen.
Sammen med broren sin, som også skrev dikt, kjempet Tadeusz Róewicz i den polske motstandsbevegelsen. Broren ble drept av Gestapo, og siden viet Róewicz seg til en moralsk og mer indirekte motstandskamp som varte livet ut: poesien. Han bidro betydelig til å gi polsk diktning et helt nytt formspråk, strippet for ornamenter og gamle formler som ikke lenger ga mening. Senere tøyer han diktene sine i retning det ikke-poetiske, ved å inkludere i dem sitater fra media og andre tradisjonelt ikke-poetiske diskurser, og tematiserer det moderne menneskets automatiserte tilværelse.
Til tross for sin udiskutable pessimisme, fungerte Róewicz på mange måter som en nasjonal samvittighet for Polen. Han er oversatt til over 40 språk, og med denne boka foreligger det hittil bredeste utvalget av diktene hans på norsk.
«En av de store poetene i det 20. århundret», Seamus Heaney.