<p>Oberon Quist myste mot meg som om jeg var et lag mugg øverst i et rømmebeger. «Og du sjekket vinduet selv?» «Selvfølgelig.» «Du nøyde deg ikke med å se på det, Nilsen? Du tok
<p>på det?» «Jeg åpnet vinduet og lukket det igjen, for å se om det hadde vært lukket innenfra, og det hadde det. Jeg visste jo at hvis jeg involverte deg i denne saken, så kom du til å spørre.» Han smilte forpint. «Hva?» sa jeg. «Du slutter aldri å overraske. Du skriver kriminalfortellinger, men i blant virker det som om du aldri i ditt liv har lest en.»
