En ung mann gür inn i et mørkt rom, krysser rommet og setter seg pü en stol. Der blir han sittende, mens han beveger pü overkroppen og ser seg om uten riktig ü se i mørket. En kvinne som er noe yngre enn ham ser ham mens han krysser gulvet, og kjenner ham igjen. Hun har møtt ham før, allerede som barn. Kan han si: bli bestür av en strøm av gjentakelser og et kresent detaljutvalg som sakte utvides. Fortløpende justeres forestillingen om rommet, og om forholdet mellom han og henne. Romanen er skrevet i et nøkternt, rytmisk og insisterende sprük. Det er en kompakt roman om barnets og minnets forhold til blikket.