Anton Pavlovitsj Tsjekhov (1860-1904) begynte alt i studietiden ü skrive korte, humoristiske noveller for vittighetsbladene. Først senere trenger en tragisk undertone seg fram. I fortellingene som i skuespillene skildrer han den grü hverdag i den russiske provins i slutten av forrige ürhundre. Det hender svÌrt lite, personene gür omkring med sine drømmer og lengsler, men med ürene forsumpes de i hverdagen, forvandles til følelsesløse dukker, som legen Ionytsj. Den sosiale urettferdighet kan skildres i all sin umenneskelighet, men for Tsjekhov var skildringen av menneskesinnet viktigere enn det sosiale engasjementet. I en knapp og lavmÌlt stil risser han opp et helt menneskeliv pü fü sider. Ofte avslører han menneskenes svakheter ved at han latterliggjør dem, men samtidig aner vi en varm medfølelse med de menneskeskjebner han skildrer.
Tsjekov regnes som en av verdenslitteraturens fremste novelleforfattere og dramatikere; ved siden av Shakespeare og Ibsen blant de mest spilte dramatikerne i verden. Tsjekovs død er en av de store fortellingene i litteraturhistorien. I 1904 skrev Olga Knipper om ektemannens siste øyeblikk: "Anton satte seg uvanlig rett opp og sa høyt og tydelig (selv om han nesten ikke kunne noe tysk): "Ich sterbe". Doktoren roet ham ned, tok en sprøyte og ga ham en kamferinjeksjon, og ba om champagne. Anton tok et fullt glass, betraktet det, smilte til meg og sa: "Det er lenge siden jeg drakk champagne nü." Han tømte glasset, la seg stille ned pü sin venstre side, og jeg hadde bare akkurat tid nok til ü løpe bort til ham og lene meg mot sengen og si navnet hans, men han hadde stoppet ü puste, og sov fredfylt som et barn."
Kvinneskjebner - Hevnen - Et kunstverk - LĂŚreren - Barn - Vanka - Den som fikk sove - Fyrstinnen - Gresshoppen - KjĂŚre lille venn - Ionytsj - Biskopen