Johan Harstads roman «Max, Mischa & tetoffensiven» er bejublet av hele anmelderkorpset.
Max Hansen er søvnløs i Midtvesten. Han er teaterinstruktør på turné tvers gjennom USA. Det kan være at han har blitt amerikaner. Han har ikke vært hjemme på over tjue år. Helst skulle han aldri forlatt stedet han ble født, en forstad til Stavanger hvor man fikk bråke så mye man orket mens fedrene var ute på plattformene i Nordsjøen og hvor stillheten la seg tung over husene når de kom tilbake. Men ingen får det de ønsker seg.
«Max, Mischa & tetoffensiven» er en roman om anvendeligheten av vietnamesisk geriljateknikk i dagliglivet, om de som har vært i krig og de som demonstrerte mot dem; om hyperrealistiske malerier av vaskemaskiner og jenter som ligner på Shelley Duvall; om solen ute på Fire Island og en ettertraktet arbeidskopi av Apocalypse Now.
Men mer enn noe er det en roman om spørsmålet enhver som har reist hjemmefra før eller siden må stille seg: Hvor lenge kan man egentlig være borte før det er for sent å dra hjem?
