Margaret Skjelbred vokste opp i en Vestfoldbygd pü 50- og 60-tallet, med foreldre som var haugianere. Etter morens død setter forfatteren seg ned med barndomshjemmets bøker: Bibelen, den gamle billedbibelen, huspostiller og seks skrivehefter, der moren har skrevet historien om en ung kvinnes skjellsettende, religiøse omvendelse. Barndomsminner vekkes til live, og Skjelbred viser nok en gang sin enestüende evne til ü levendegjøre et barns verden. Dette er historien om en spesiell barndom - pü godt og vondt - og om forfatterens inderlige ønske om ü slippe ü tro pü Gud. Men er det mulig, med en slik bakgrunn?