Lensmannskontoret i Ăverbygd hadde noe midlertidig over seg, som om det ikke kom til Ă„ vĂŠre der sĂŠrlig lenge. Kontoret minnet litt om en middelaldrende dame som sitter og venter pĂ„ ett eller annet, ytterst pĂ„ en stol og med kĂ„pen pĂ„. Politisjefen i Lillehammer hadde gĂ„tt inn for opprettelsen av kontoret for bare noen fĂ„ Ă„r siden. Allerede Ă„ret etter kom det politiske signaler om at Iver Aunes stilling ville bli flyttet til et omrĂ„de der man trengte den mer. Lokalavisen hadde antydet at han kanskje var litt for flink til Ă„ lĂžse kriminalsakene i distriktet, og pĂ„ en altfor beskjeden mĂ„te. Han lot seg sjelden intervjue og hadde hittil avvist joviale tilnĂŠrmelser fra krimreporteren. Det kunne virke som om Ăverbygd var sĂ„ fredelig at de ikke trengte noen politimann. Lensmannen bagatelliserte den oppadgĂ„ende voldsspiralen, skrev avisen. Iver Aune var uenig, men fĂžlte ingen trang til Ă„ si det hĂžyt. Ăverbygd hadde vĂŠrt voldelig de siste tusen Ă„rene, sĂ„ lenge det hadde vĂŠrt bosetning langs den krokete, strie elva. Det var ingen spiral Ă„ snakke om.