Endelig har tiden kommet for Solfrids fĂždsel, men den tar en dramatisk vending da det viser seg at det ene barnet ligger feil vei.
Solfrid skrek hest igjen. Ryggen buet seg, og hun grov hendene ned i lakenene. Ăynene stirret vettskremt opp i taket. Rebekka holdt om henne. Solfrid var blitt uhyggelig blek. "Ă orka ikkje meir, Rebekka! La mĂŠ bĂŠre fĂ„ dĂž!" Ă skal prĂžv Ă„ fĂ„ snudd ongen, sa Esther. Ho har stor nok Ă„pning. "Ă skal" Esthers stemme ble som klippet av, og hun sĂ„ opp pĂ„ Rebekka med et blikk som sa alt.
Da Amalie fÄr en gryte med kokende vann over seg i bryggerhuset, mistenker Rebekka at det ikke egentlig var en ulykke.