En mektig roman om aldri å la noen være alene igjen. De våkner en morgen i campingvognene sine. Det kjennes på en måte akkurat som morgenen før. Men allikevel er det noe som er forskjellig. Snart innser de at de er på samme campingplass som når de gikk til sengs. Men allikevel er det noe som er forskjellig. Gresset er velpleid, kort, frodig. Men allikevel forskjellig. Og hvorfor akkurat dem. Hvorfor bare disse fire campingvognene? Hvorfor bare disse ti menneskene? Åtte voksne og to barn – hvorfor ikke flere? Og hva gjør de i et uendelig grønt felt? Gress i alle retninger og hvorfor under denne solfylte klare, blå himmelen? Og hvor er solen? Det er der Himmelstrand begynner. Det er kanskje også der den slutter. Himmelstrand er ingen tradisjonell skrekkroman. Den er heller ingen tradisjonell John Ajvide Lindqvist-roman. Selv sier han at det er ”den rareste og vanskeligste bok jeg har skrevet”. Men det er også en av de aller beste bøkene han har skrevet. For det er ikke bare et eventyr å følge med disse familiene og det de utsettes for, det er også et eventyr å se hvordan forfatteren skal klare å lande noe som fra begynnelsen ser uhyre vanskelig ut