«I spesialtimen skal jeg bare sitte og kopiere Ord med stor O, spesielt husker jeg at jeg må gjenta Ordet, Ordet, Ordet, sånn som man skriver det i Bibelen. Jeg husker at jeg kjenner at jeg brenner inne i meg, og i Ordene, og til slutt sprekker jeg og skriver en lang rekke OOOOOOOOOOO nedover arket, mer som kruseduller enn ord. Jeg krysser alle skriveblokkas linjer til jeg kommer utenfor arket, og fortsetter å tegne sirkler videre nedover pulten, helt til læreren kommer tilbake og jeg får anmerkning. Har du noen gang tenkt på hvor like de to ordene er, skrive og skrike?»
«Å hate Gud» er en roman om magi, skriving og kunst. Romanen begynner i hovedpersonens oppvekst på Sørlandet på 1990-tallet, hvor en sterk, primitiv følelse får vokse fram i henne: Hatet mot Gud. I dette hatet finnes en kraft som lever videre lenge etter at barndommens klasserom og de mørke sørlandsskogene er forlatt.
Senere befinner vi oss i et fremtidig, men ganske gjenkjennelig Oslo: en søppeltung og stinkende by der kunsten er overflødiggjort. Her oppstår et hemmelig heksenettverk som utfører undergravende ritualer med stor selvfølgelighet. Samtidig skriver fortelleren på en film hun ser for seg, et magisk dokument som verken er skrift eller bilde.
«Å hate Gud» er en kompromissløs, reflektert, leken og dypt fascinerende roman om svartmetall, hvit sørlandsidyll, undergrunn, magi og opprør. Det fortellende, det essayistiske og det magiske flettes organisk sammen til en litterær tekst som både sjangermessig og i kraft av sitt innhold nekter å falle til ro.