Den første alenevåren tenker hun at naturen er et sløseri med skjønnhet for en død sjel, hun holder seg i live av ren høflighet.
Hun klarer ikke tanken på å leve herfra og ut uten noen å ligge inntil. Hun oppretter profiler på ulike apper, den eneste gjenværende areaen for menneskemøter i pandemiens tid. Samtidig gremmes hun ved tanken på å gå til sengs med en ukjent, ufullkommen kropp, vise frem sitt eget forfall og blottstille seg for et fremmed menneske.
