Det var engang en konge og en dronning som ingen barn hadde, og det tok de seg så nær av at de nesten ikke hadde en glad stund.
En dag sto kongen ute i svalen og så utover de store jordene sine og alt han eide. Det var nok, og vel så det; men han syntes ikke han kunne ha glede av det, når han ikke visste hvor det skulle bli av alt etter hans tid. Som han sto der og grunnet, kom det en gammel fattig kjerring, som gikk og ba om litt i Guds navn. Hun hilste og neide seg, og spurde hva som feilte kongen, siden han så så uglad ut.
"Det kan ikke du gjøre noe ved, kona mi!" sa kongen; "det nytter ikke å fortelle deg det."
"Det torde vel enda hende," sa tiggerkjerringa; "det skal ofte lite til, når lykka vil. Kongen tenker på det at han ingen arving har til land og rike; men det trenger han ikke sørge for," sa hun; - han skulle ha tre døtre med dronningen sin, men han måtte akte dem vel, så de ikke kom under bar himmel før de ble femten år gamle; ellers kom det en snefloke og tok dem.