I desember 2013 døde en to år gammel gutt i Guinea av en mystisk sykdom. Vi vet at han var et elsket barn, for snart begynte familiemedlemmene hans også å dø. Ett år senere hadde nærmere 10 000 mistet livet til Ebola, og dobbelt så mange var smittet i Vest-Afrika. Mens resten av verdenssamfunnet satt på gjerdet, kjempet en liten gruppe hjelpearbeidere en innbitt og ensom kamp for å begrense sykdommen og gi dem som allerede var smittet en verdig behandling. Det var som å skulle stoppe en flodbølge med en paraply. Den norske psykologen Ane Bjøru Fjeldsæter var en av dem som dro. Gjennom sine skildringer, bringer hun de såkalte mørketallene i epidemien frem i lyset, og føyer ansikter –tårer, men også smil – til fortellingen om det som Fjeldsæter kaller kjærlighetsviruset. For det er gjennom kjærlighet at Ebola sprer seg. Du får det av den du ikke klarer å la være å berøre. Sånn sett er ikke dette kun en historie om et virus, men også en dypt menneskelig fortelling om hvordan vår avstand til hendelser på den andre siden av jorden påvirker vår alles evne til å la oss berøre.