«Oppi alt dette er det knapt noen som spør: Men er vi helt sikre? Kan det hende at de som natt etter natt, år etter år, går løs på barneskolens regnbueflagg, har noe på hjertet som vi bør lytte til? Ingen ved sine fulle fem sier: Mangfold er flott, men en god far er kanskje den største gaven et barn kan få. Ingen utenom fanatikeren sier: Ja, vi har en nasjonal grense, men hvorfor nekter spermbanken å opplyse om hvor mange flere halvsøsken barnet kan ha i andre land? Absolutt ingen spør: Hva med alle de uvitende biologiske farmødrene og farfedrene som ikke har rett til å få et eneste glimt av hvordan slektslinjen deres har viklet seg ut, er det noen som tenker på dem?»
Silje Marie er gift med Helene. Sammen har de sønnene Olav og Henry. Da Helene og barna reiser på ferie, blir Silje Marie igjen i familiens hus, et hjem som skal pakkes midlertidig ned og klargjøres for oppussing. Her er det som om hun ikke bare er blitt alene med ansvaret for huset og tingene, men også med uroen over de valgene hun og Helene har truffet og hvilken retning livet deres skal ta, og med den forbudte tanken om at hun opplever ulik tilknytning til sine to barn, der hun har født det ene, men ikke det andre. Og aller mest alene er hun med følelsen av at hun lever et dobbeltliv, det hun har løyet om og holder skjult for Helene: at det finnes en annen mor, som hun omgås, med en sønn som ligner Henry.
«Den andre moren» er en akutt og modig beretning om en mors krise, en roman som på en klok og utfordrende måte går inn i samfunnsspørsmål rundt foreldreskap, biologi og skeive liv.
