Den siste glæde

Siste del av Vandrer-trilogien åpner litt tregt, jeg-fortelleren moraliserer over tidens dumheter. På sin nomadeferd overnatter han først i en forlatt gamme i skogen og lever der sitt enkle liv, møter få mennesker. Så bryter han opp og går over fjellet og kommer til slutt til Toretind, et slags pensjonat som huser en del mennesketyper som jeg-fortelleren blir kjent med og driver litt ap med. Her er det mange kostelige scener, han beklager seg bare over sin alder og at han ikke lenger kan følge sine erotiske lengsler. Det er bl.a en frøken Thorsen der, skolelærerinne, som den gode Knud svermer litt for. Og som han møter igjen i byen, som er det siste oppholdssted i romanen for vår helt. Han bor her hos han Eilert og blir kjent med noen av byens skjebner. Det er en praktfull, hverdagslig prosa som Hamsun trekker sin leser inn i, det blir et eventyr av hver minste tildragelse. Og oppleser Arne Thomas Olsen gir oss denne ferden som Hamsun skrev i årene 1906-12, til en uforlignelig reise i replikker og tankekast og snurrige scener fra det gamle Norge. For en bedrift av forfatter og oppleser!