Den som elsker noe annet

Det er lenge siden jeg har lest (da jeg leste bøker) denne boken, og det eneste negative med å høre den var fortellerstemmen som virkelig ikke fikk til noe annet enn mørket og i alle fall ikke kvinnestemmene. Da var jeg 15 år yngre i tillegg, og nå husker jeg hvorfor jeg har lagt bort mye av Karin Fossums materiell over årene. Det er enormt bra, men det er så mørkt på en helt annen måte og du kan nesten ikke kalle det "krim", for bøkerne hennes er så personlig og mørke at det går virkelig inn på deg, for dette er ting som skjer i verden. Og Konrad og Skatte er karakterer som får fram dette mørket, selv om fortellerstemmen ikke passet. Det er mye vondt der ute, biografier og ekte hendelser, men Karin får fiksjon til å virke ekte. Som om vi vasser verdens mørke, og man kan bli virkelig nedstemt av bøkerne. Spesielt denne, og de første i serien om Konrad.

En god tvist i boka.

Veldig bra skrevet. Og likte tvisten