Det blåøyde riket : norske tillitspatologier

“Man må regne med at man av og til blir svindlet … Det er en liten pris å betale for å kunne møte folk med tillit et helt liv.” – Maria Konnikova, sitert i Humankind av Rutger Bregman Jeg opplevde Det Blåøyde Riket som en tankevekkende bok, som gir et viktig utenfra-blikk på Norges kultur og politikk. Den stiller essensielle spørsmål til vår såkalte “maktelite” og det tillitsbaserte samfunnets grunnlag – temaer som fortjener å bli løftet fram, gjerne på forsiden av VG. Boken belyser tillitens baksider og trekker paralleller til det som kan oppfattes som norsk naivitet. Samtidig vil jeg hevde at denne “naiviteten” også er et privilegium. Å kunne leve i et samfunn preget av tillit er en verdi i seg selv – en luksus mange andre land i verden ikke har. Selv om politikere tidvis gjør feil og dermed blir konfrontert av media, ofte flaue og ydmyke, eller Equinor tar hårreisende beslutninger i utlandet, må vi ikke glemme helhetsbildet. I sum har disse valgene bidratt til å bygge et samfunn med gratis utdanning, et velfungerende helsevesen og en statlig regulert kapitalisme. Et eksempel fra boken er framstillingen av Equinor – tidligere Statoil – som i boken blir presentert som “den store stygge ulven”. Denne fremstillingen overser totalt at Norge, i motsetning til de fleste andre land, har klart å forvalte oljerikdommen på en måte som i stor grad tjener fellesskapet, som i seg selv er tillit verdi. Dette er ikke minst takket være personer som Farouk Al-Kasim, som med sin erfaring fra Irak forsto hvor skjebnesvangert det kan være når oljeformuen havner i feil hender. I Irak, som i store deler av Midtøsten, har oljen ofte blitt en forbannelse – en kilde til korrupsjon, maktkonsentrasjon og voldelige konflikter, der rikdommen samles hos en liten elite mens resten av befolkningen blir stående igjen med lite eller ingenting. Farouk Al-Kasim bidro til at Norge unngikk denne mørke skjebnen. Ved å legge grunnlaget for en modell der fellesskapet eier ressursene, valgte Norge en annen vei. Samtidig bør vi erkjenne at også denne modellen har sine kostnader. Beslutningen om å etablere et statlig kontrollert selskap som Equinor, med høyt betalte ledere og enkelte feilskjær underveis, kan kritiseres. Men dette er en svært liten pris å betale sammenlignet med alternativet: et samfunn der oljeformuen forsvinner til korrupte hender og tilliten brytes for alltid. Ja, det har skjedd feil, og flere vil komme – det er uunngåelig når man bygger noe så komplekst som et nasjonalt oljeselskap fra grunnen av. Men dette er bare små svindler sammenlignet med gevinsten: et samfunn der tilliten fortsatt lever, og ressursene kommer fellesskapet til gode. Tilliten i det norske samfunnet er altså mer enn en svakhet eller en naivitet – det er også en styrke, en verdi og et privilegium vi bør verne om.

Alle burde lese/høre denne boken.

Viktig, bør vere pensum