«Jeg lever i beste velgående. Dessverre. Jeg bare lever og lever og lever»
Det begynner bra, men snart innser jeg-personen i «Det er heldigvis ingen som trenger meg» at det skal mer til enn en kjæreste for å bli et vellykket menneske.
Nå skal hun prøve alt. Hun bestemmer seg for å knekke koden til det sosiale spillet alle snakker om.
Fra nå av skal hun være akkurat som alle andre.
