Ditte menneskebarn : 2

Til tross for til tider nesten utydelig lyd (det må ha skjedd en teknisk feil ved innspilling), var dette en bok jeg er glad jeg fikk lese. Den minner på mange måter om Hellemyrsfolket. Det fortelles om menneskeskjebner i en verden hvor verden selv — lik menneskene — er hverken god eller ond, bare til. Og i en tilværelse hvor du må hjelpe deg selv fordi den neste har nok med seg selg, kommer det aldri en siste håndsrekning. Du må kjempe og kjempe og kjempe. Og i sinnet vil du spørre deg, runde etter runde, om meningen; om Guds vilje; om din egen verdi; om hva som gjør deg til menneske verdig. Det er en reell beretning om hvor hardt det er å være på bunnen, men også om hvor gleden kan finnes også der — bare kortlivet. I siste kapittel henvender forfatter/fortellerstemmen seg direkte til leser, og stiller et spørsmål som, etter en lang reise sammen med et menneskebarn, rører helt inn i sjelen. Mitt svar er ja.