Silje Førsunds mor ble adoptert bort i 1952, fem måneder gammel. Den gangen var det ikke noe krav at familien som skulle ta imot barnet, måtte vurderes nærmere med tanke på egnethet. Adopsjonsmarkedet var ikke regulert. For Siljes mor ble resultatet en oppvekst preget av overgrep.

I tillegg til morens historie forteller forfatteren med følsomhet og sterk innlevelse om fem andre norskadopterte. Felles for dem er at de gjennom livet har måttet streve med å forsone seg med seg selv og sin egen bakgrunn.

I mange tilfeller har adopsjon fungert etter hensikten - til barnets beste. Men som disse fortellingene viser, har samfunnet i vår nære fortid kommet til kort når det gjelder å ta vare på de mest sårbare blant oss. I dag er forståelsen av barns behov en annen. Men fungerer systemet godt nok, selv i dag?