Under rettssaker er det ofte fotoforbud. Da er det opp til tegnere å skape og formidle det visuelle inntrykket av aktørene og det som skjer i rettssalen. Fra pressebenken får rettstegneren Ane Hem innblikk i noe av det som ligger til grunn for at tiltale er reist, men bildet blir ikke fullstendig. Hun er ikke fornøyd med det hun klarer å formidle. Det er ikke nok. Hun må vite mer.
I pausene i det lille miljøet som blir til under en rettssak og i tiden etterpå, er rettstegneren en det er lett å snakke med. Da får hun se litt mer. Vi følger henne inn i historiene til de fornærmede, de tiltalte, de dømte, bakover i etterforskningen, tilbake til før alt var for sent og fremover i tiden etterpå. Det samlede bildet som trer fram, er vakkert i hennes øyne, men også foruroligende. Det som om noe stort og gammelt slår sprekker. Retten er i endring.
Fantastisk sannkrim! Rettstegneren som vanligvis kun tegner utdrag fra retten, har klart å skape helhetsbildet. (...) Denne forfatteren gir oss innsyn i det usagte. Lar de som ikke vanligvis får taletid i dagspressen, mulighet til å fortelle og reflektere. Hun balanserer elegant mellom fakta og følelser. Er respektfull, men samtidig kritisk. Slik makter Ane Hem å gi et nytt, kall det gjerne helhetlig, bilde av rettssystemet.
Tanita Saranya Landgraf, Aftenposten
«Bokas rike samfunnsmessige og kulturelle klangbunn gjør den til noe av det mest spennende og lærerike jeg har lest om juss. Den er formet som en erkjennelsesreise. (...) Underveis imponeres jeg av hvor godt forfatteren klarer å kombinere saklighet og juridisk innsikt med personlige betraktninger. Formidlingen av Ane Hems subjektive reaksjoner, skildringen av møter på kafeer, av interiøret i tingretten, ansiktsuttrykk og kroppsholdninger - alt bidrar til å gjøre «Et spørsmål om skyld» til en litterær opplevelse, idet teksten nærmer seg romanens form. (...) Boka er spennende som en kriminalroman ...» Tom Egil Hverven, Klassekampen
«Boka er godt skrive. Kan hende er det teiknaren i Hem som styrer måten ho skildrar personar, stemningar og samtaler på? Det er iallfall svært sanseleg, og uvante detaljer kjem fram. I tillegg veit ho korleis ho dramaturgisk skal bygge opp ein tekst slik at lesaren blir dratt mot neste side, nærast som ein krimforfattar. Berre til skilnad at dette ikkje er fiksjon, det er levd liv.» Oddfrid Skorpe Tennfjord, Tidsskrift for norsk psykologforening
