Mattis Balto Pedersen klasket håndflaten mot nakken og tittet ned på den: Sju mygg, på ett slag! Han ristet på hodet, løftet blikket og myste utover vidda. Det blinket i sølv fra vannene som lå bortetter, og landskapet duvet mykt mot blånene i det fjerne. Horisonten i nord var i ferd med å bli satt i brann av den dirrende kveldssola som skinte fra en fullstendig skyfri himmel. Støyen fra helikopteret hadde dødd hen. Stillheten som overtok, var nesten like påtakelig som heten. Det hørtes ikke en lyd rundt dem, bortsett fra en heilo som pep sårt fra et vierkratt lenger borte. Nei, han tok feil – det var alt annet enn stille. Som en evigvarende bakgrunnsstøy høyt oppe på hertz-skalaen, hørtes lyden av ultraraske vinger. I lufta danset tusener av mygg, digre som klegg. Og nye var på vei. Fra lyngen og krattet rundt dem lettet svarte skyer med hunnmygg, klare til å lande på varm hud, finne en liten åre, sage stilettsnabelen gjennom huden og suge opp i seg det næringsrike blodet. Mattis grøsset.