Året er 1842. Mens Lina og Kolbjørn forbereder seg på å avdekke Johannes hemmelighet, får Todne og Andreas nyheter som vil forandre livene deres for alltid.
Søren foldet hendene på bordet, og kremtet for å renske stemmen. – Åse og jeg hadde besøk av to karer mens dere var borte, sa han.
I det samme hikstet Åse.
– Hva ville de? spurte Andreas.
– De så etter deg og Todne, svarte han.
Todne følte at hun sto foran en klippe og så ned i avgrunnen, men selv om hjertet slo raskere og hun var svett i hendene, kunne hun ikke la seg skremme. Det var dette forvarslene hadde advart henne mot. Hun hadde forsøkt å si til seg selv at alt kom til å gå bra, at forutanelsen ikke stemte, selv om hun hadde visst bedre …
