Frihetens grense er en bok som ikke først og fremst argumenterer, men ser. Det er blikket som er bokas egentlige motor. Langeland leser ikke historie som noe som ligger bak oss, men som noe som fortsatt arbeider i oss: i staten, i kjønn, i geopolitikk, i skam, i religionens rester, i Europas nervøse forhold til Amerika og Russland. Det interessante er ikke at han “mener noe” om Vesten. Det interessante er at han nekter å godta vår egen fortelling om at vi er sekulære, frie og moderne. Under alt dette finner han eldre lag: protestantisk skyld, katolsk form, calvinistisk hardhet, britisk imperium, amerikansk frelsespolitikk, nordisk sosialdemokrati som en slags barmhjertig Gud vi ennå ikke forstår at vi kommer til å savne. Boka er sterkest når den lar samtiden bli fremmed. Det vi trodde var nyheter, blir plutselig gamle myter i nye klær. Frihet blir ikke bare frihet, men også ensomhet, jakt, avgrunn, kropp og grense. Det er nesten jungiansk: historien som et rom fullt av krefter vi tror vi har forlatt, men som fortsatt ser gjennom oss. Langeland kan bli for mørk, for sikker, for forførende. Noen ganger kjenner man at blikket hans nesten spiser verden. Men det er også derfor boka virker. Den er ikke viktig fordi den har rett i alt. Den er viktig fordi den minner oss om at moderne mennesker ofte lyver om hvor de kommer fra.