«En torsdag i slutten av august samles ti menn utenfor rådhuset i Berlin. De har bestemt seg for ikke å spise mer, sies det. Tre dager senere bestemmer de seg for ikke å drikke mer heller. De er svarte i huden. De snakker engelsk, fransk, italiensk. Pluss noen andre språk som ingen her til lands forstår. Hva er det mennene vil? De vil ha arbeid. Og leve av arbeidet. Og så vil de bo i Tyskland. Hvem er dere, spør politiet. Det sier vi ikke, sier mennene. Men dere må si det, sier de andre, ellers vet vi ikke om dere kommer inn under loven og får lov til å bli her. Mennene tier. Vi må undersøke om dere virkelig er i nød, sier de andre. Mennene tier.»
Richard, enkemann og pensjonert professor, blir på en av sine daglige spaserturer i hjembyen Berlin tilfeldig vitne til demonstrasjonen utenfor rådhuset. Mennene på plassen har kommet over havet fra Afrika. De har flyktet fra krig og konflikt, det vet Richard. Men hva mer vet han egentlig om dette veldige kontinentet og landene som mennene kaller hjemme? Richard oppsøker flyktningene, og flyktningene forteller: om livet og om menneskene de har forlatt. Om tap og savn. Om drømmer og håp for fremtiden.
For hvor drar et menneske når det ikke vet hvor det skal dra?
"Går, gikk, har gått" er en inntrengende og finstemt roman om livet som var og livet som kunne ha vært. Samtidig er den en skarp kommentar til en av vår tids største humanitære katastrofer: flyktningkrisen.
