Den vakre og begavede skuespillerinnen Kirsten Heiberg hadde allerede skapt seg et navn i norsk og svensk teater og film da hun i 1937, 30 år gammel, reiste til Wien for å medvirke i en operette. Her traff hun den tyske filmkomponisten Franz Grothe, som var nazist, og giftet seg med ham etter bare noen måneders bekjentskap. Paret bosatte seg i Berlin og ble stjerner i den nye tyske filmindustrien, styrt av propagandaminister Joseph Goebbels. Kirsten Heiberg fikk flere store roller og ble en fetert filmstjerne i Det tredje rike. Hun forlot Tyskland først fire dager før kapitulasjonen.
I 1952 vendte Kirsten Heiberg tilbake til Norge og fikk - sin "unasjonale" fortid til tross - oppleve en ny vår som "leading lady" ved Trøndelag Teater, hvor den tidligere teatersjefen Henry Gleditsch var blitt henrettet av nazistene ti år før. I det lange løp hjalp det ikke for Kirsten Heiberg verken å fortie eller pynte på fortiden, og hun ble støtt ut i mørket.
Det underliggende spørsmålet i denne høydramatiske beretningen om en norsk skuespillers liv i Nazi-Tyskland er: Kan en kunstner stilles samfunnsmessig til ansvar for innholdet i det verk han eller hun har medvirket til å skape?