Nora Jonasson finnes ikke spesiell. Hun pugger til ting hun aldri får spørsmål om på prøvene, vinner i håndbak uten at noen blir nevneverdig imponert, kliner midt på natten og tror det er smart og elsker mennesker som ikke elsker henne tilbake. Hun tror hun vet hvem hun er, men sannheten er at hun overhodet ikke har peiling. Nora baker boller til folk som ikke vil spise dem, legger hodet i feil fang og prøver å være ung og glad og normal, uten å lykkes. Hun har det ikke grusomt, men hun har det ikke helt topp heller. Velkommen til Noras følelsesmessige kaos. Er det for mye å be om, å bli litt elsket av ... noen?