[4.0/5.0] Bok 2 i serien er nok en uforutsigbar og spennende psykologisk krim. Det er noe eget med den svenske landsbygda, i hvert fall slik den blir beskrevet i svenske krimbøker! Men i motsetning til andre romaner jeg har hørt i det siste, bærer ikke denne preg av å være skrevet av en person med varme følelser for små tettsteder der alle kjenner alle. Både f.eks. Sara Strömbergs «Vera Bergström» og Anders De La Mottes «Årstidskvartett» beskriver bondelandet og samholdet der med mer kjærlighet enn det Camilla Grebbe gjør. I likhet med den første boka veksler denne romanen mellom tre fortellerstemmer. Dette er igjen med på å skape en helt særegen dynamikk, selv om jeg gjerne skulle hørt enda mer fra Hanne som vi blei godt kjent med i «Når isen brister». Jeg liker spesielt stemmen til Jake, den er svært troverdig og tilhører helt klart en tenåring. Denne romanen har en av de <spoiler>flotteste twistene jeg har sett på lenge. Svært elegant!</spoiler> Grebbe er ingen språkkunstner, men jeg liker allikevel måten hun skriver på. Språket er effektivt og fint, og passer godt til sjangeren. Det er Jon Arne Arnseth, Fanny Vaager og Bodil Vidnes-Kopperud som leser. Arnseths naive og ungdommelige måte å lese på kler språket til den usikre tenåringen Jake perfekt. Vidnes-Kopperud har ikke mye tekst å jobbe med, men hun gjør en svært god jobb og er en troverdig Hanne. Vaager har jeg derimot som vanlig litt problemer med. Hun leser monotont og kjedelig, og er totalt blotta for innlevelse og følelser. Hun sluker ofte de siste par orda av setningene. Hun uttaler ofte ord feil, det mest hårreisende eksempelet er kanskje da hun snakker om breisen på Grønland, og leser «breisen» med samme tonefall som «peisen».

Boken var spennende med mange gode beskrivelser som gjorde at jeg levde meg inn i den, men jeg likte ikke all den banningen. Irritasjon og frustrasjon kunne lett ha vært beskrevet på en annen måte.

Ganske fin avslutning.