"Det var en gang en mann, han hadde en slåtteng som lå langt oppe i lia ensteds, og på den enga sto en høylåve, han hadde å berge fôret i. Men det hadde nok ikke vært stort i låven i de siste årene, skal jeg tro; for hver jonsoknatt, når graset sto gildest og frodigst, ble slåttenga rent svartbeitet, som en hel drift skulle gått der og gnaget om natten. Det hendte én gang, og det hendte to ganger; men så ble mannen lei av det og sa til sønnene sine - han hadde tre, og den tredje var Askeladden, kan du vite, - at nå fikk en av dem ligge borti utenglåven om jonsoknatten, for det var galt at gresset skulle bli ett opp rubb og stubb igjen, liksom de to siste årene; og den som ville i veien, måtte passe vel på, sa mannen."