Zakhar Prilepins Klosteret er det siste tiårets store litterære roman fra Russland. Den ble tildelt utmerkelsen Bolsjaja kniga («Den store boka»), og lå tre år i strekk på hjemlige bestselgerlister.
Slutten av 1920-tallet, Solovki-øyene i Kvitsjøen: Innenfor murene til det eldgamle ortodokse klosteret har den unge Sovjetunionen opprettet den første straffekolonien i det som senere skal bli kjent som Gulag. Hit kommer 27-årige Artjom, uten at vi får vite hva han er dømt for. Bare at han tilhører de «vanlige kriminelle» og ikke den store gruppen av politiske fanger.
Selv om omstendighetene er alvorlige og arbeidsoppgavene i leiren utmattende, er Artjom alt annet enn en slagen mann. Ved hjelp av djervhet og fysisk styrke arbeider han seg oppover i fangeleirens hierarki, helt til han havner ved leirsjefen Fjodor Ejkhmanis' side. Her innleder han et hemmelig forhold til Ejkhmanis' elskerinne Galina. Det er dømt til å bli skjebnesvangert for dem begge. Med den storslåtte, men ubarmhjertige russiske nordkalotten som bakteppe, bygger Prilepin opp et mektig drama - med Artjom og Galina i hovedrollene, men der også en serie uforglemmelige bipersoner trer inn etter tur.
Klosteret er en tragisk kjærlighetshistorie, men også en beretning om et helt lands historie. Livet innenfor Solovki-murene speiler de store linjene i det 20. århundret - dets smerter, blod og hat. Men mest av alt er kanskje Klosteret en roman om frihet - og om den nesten grenseløse kraften et menneske kan mobilisere under ekstreme fysiske og psykiske påkjenninger.