Ni dager etter invasjonen i Norge den 9. april 1940 sto de tyske styrkene bare et par mil sør for Lillehammer. Samtidig befant den norske gullbeholdningen seg i hvelvet i byens avdeling av Norges Bank. Norske myndigheter arbeidet på høygir for å realisere planene om en evakuering av de cirka 50 tonnene med gull ut av byen og nordover. Hva som egentlig skjedde i banken den nervepirrende natten til 19. april, er et sentralt spørsmål i denne romanen. Teoriene har til dels vært motstridende. Forfatterens morfar, kontorsjef Andreas Lund, medvirket på en avgjørende måte. Bokens første del handler om gulltransporten og Andreas Lunds rolle i denne. Siden følger vi familien Lund, særlig yngstesønnen Arnulf, gjennom de ulike fasene av okkupasjonen. Det innebærer blant annet delaktighet i et masseslagsmål med tyske soldater på Kafé Fønix høsten 1942, som fører til at han like etter må rømme fra hjembyen. Krigen skulle komme til å prege familien. Andreas Lund ble hvithåret over natten etter bombesjokk. Sønnene Erik og Arnulf sluttet seg begge til motstandskampen. Begge ble tatt av tyskerne, fengslet og grovt torturert. Erik satt på Bredtvedt med dødsdom da freden kom, Arnulf på «dødsbrakka» på Grini. Tross alle opplevde redsler viste det seg mulig å bevare en form for menneskelighet. Etter at krigen var over, skulle Arnulf komme til å besøke den dødsdømte gestapisten Arne Saatvedt på cella – en mann han hadde all grunn til å hate. Da hadde han med seg mat og tobakk. Bare én mann kunne Arnulf aldri tilgi: Ondskapen i egen person, SS-Sturmscharführer og kriminalsekretær i Gestapo, August Stuckmann. Rettssaken mot Stuckmann danner et dramatisk høydepunkt mot slutten av denne sterke beretningen. En person som siden kunne gi Arnulf Lund råd og hjelp for hodesmerter og nattlige mareritt, var den synske Marcello Haugen. Først flere ti-år etter krigen skulle Arnulf motta erstatning som 100% krigsinvalid.