Otmars sønner er en vilter og fantasifull triumf av en roman, den første i en planlagt trilogi. I likhet med livet selv handler den i stor grad om ambisjoner og svik og nederlag, og om å forfølge skjebnesvangre lidenskaper – i dette tilfellet for musikk og penger og makt, og ikke minst for sex. Romanen er et overflødighetshorn av språklig virtuositet, beksvart humor og en tidvis sjokkerende innsikt i hvorfor mennesker gjør som de gjør. Otmars sønner er blant annet fortellingen om unge Ludwig Smit, hans oppvekst, hans aspirasjoner og lengsler. Ludwig er adoptivsønnen til Otmar, og het opprinnelig Dolf til fornavn. Det gjorde imidlertid også Otmars biologiske sønn, det musikalske geniet Dolf. Siden det i Otmars verden kun er plass til én Dolf, omdøper han adoptivsønnen og gir ham navnet Ludwig – som i Beethoven, stebrorens store idol. Alt dette skal få store konsekvenser. Romanen er også fortellingen om frilansjournalisten Isabelle Orthel, som oppholder seg på Sakhalin samtidig med Ludwig. Isabel er selv adoptert fra Thailand, inn i en kjent, men skruppelløs barnebokforfatters familie. Hennes karriere som journalist bygger blant annet på at hun avslørte sin berømte adoptivbestefars skattesvik da han lå for døden. Peter Buwalda sier det slik: «Romanen handler om skyld og soning, kan man si. Men også om fedre og sønner, og forskjellen mellom breiale og engstelige menn, mellom stefamiliebånd og blodsbånd. En annen viktig motsetning er den mellom raffinert olje og klassisk musikk, to produkter av menneskelig kløkt som ikke har noe med hverandre å gjøre, de er atskilte verdener, men i denne trilogien er det meningen at de skal flyte sammen.» Han kaller romanen for en familiekrønike. I så fall kan man trygt si at han gir nytt innhold til begrepet «familiekrønike»!