Herren i huset var ikke helt ung lenger, men av vesen og spenstighet en ungdom. Han gadd knapt ta et overblikk over sine gjester før han satt ved middagsbordet. Han hadde alltid gjester hos seg; folk kom, drakk sine whiskyer eller spiste og gikk igjen eller ble der. To av dem som ble der, var hans gode venninner, som han alltid visste at han traff når han kom bilende fra byen. Den ene kalte seg Rosa Montana. Hun var vidt bereist, kunstnerisk infisert, legemlig doven, men av et fryktelig sjelelig temperament.
