Tap og forsoning

Asbjørn blir stadig dårligere og føler selv at tiden er i ferd med å renne ut. En solfylt dag mens de sitter i svalgangen, kommer så endelig samtalen Iselin har ventet på så lenge.

«Ikke gi meg et påskudd til å utsette det,» sa han og viftet advarende med pekefingeren. «Jeg vil ikke dø med dette uavklart. Du har selv lidd under det. La meg snakke. Og … ikke hat meg etterpå.»

Iselin føler at hun er i ferd med å miste eldstedatteren. Caroline er sjelden hjemme, og de få brevene hun sender, er korte og upersonlige. Men etter hvert erfarer Iselin at livet også har noe godt å gi henne. Tunge år erstattes av håp og varme – ja, til og med glede – og ikke minst troen på fremtiden.

Lest av Monica Grodatter Hjelle.