<p>Tea Henriksens store ungdomskjærlighet var Oskar Maier, den tyske unggutten og gartnerlærlingen som måtte forlate Norge, trekke i uniform og dra til Østfronten, der han havnet i russisk krigsfangenskap.
<p>Historien om den brått avsluttede kjærligheten mellom de to er noe Tea Henriksens musikersønn har båret med seg gjennom hele livet, som falmede bilder i et fotoalbum. Moren er for lengst død, og sønnen har lagt fortiden bak seg. Nå har han søkt havn i Kongsvinger for å forberede seg til å reise til Sverige for å skrive sanger til det som skal bli hans aller siste og beste plate.
<p>Men like før avreise dukker Oskar Maiers etterkommere opp i byen. Med seg har de alle brevene Tea Henriksen skrev til sin kjære Oskar, og en krans til å legge på graven hennes.
<p>
<p><u>Anmelderne mener:</u>
<div class="object-left"><div class="content-view-embed">
<div class="class-image">
<div class="attribute-image">
<img src="/var/ezwebin_site/storage/images/media/images/terningkast5_logo_logo_logo10/20399356-1-nor-NO/terningkast5_logo_logo_logo_logo.jpg" width="37" height="36" style="border: 0px solid ;" alt="terningkast5_logo_logo_logo" title="terningkast5_logo_logo_logo">
</div>
</div>
</div>
</div><p>
«Levi Henriksen har gitt ut en av sine modigste, sterkeste og beste romaner.»
Ole Jacob Hoel, <i>Adresseavisen</i>
<div class="object-left"><div class="content-view-embed">
<div class="class-image">
<div class="attribute-image">
<img src="/var/ezwebin_site/storage/images/media/images/terningkast5_logo_logo_logo10/20399356-1-nor-NO/terningkast5_logo_logo_logo_logo.jpg" width="37" height="36" style="border: 0px solid ;" alt="terningkast5_logo_logo_logo" title="terningkast5_logo_logo_logo">
</div>
</div>
</div>
</div><p>
«Selvbiografisk anlagt morsportrett. Reflektert om krig og umulig kjærlighet. … full av sterke bilder, sammenlikninger, anekdoter og kuriosa som plasserer tenåringene Tea og Oskar inn i en større historisk sammenheng, og som tillater Henriksen å reflektere over kjærlighetens vesen, grunnleggende eksistensielle spørsmål, rett og galt, menneskenaturen og livets tilfeldigheter. … Få kan som Henriksen mørne leseren med sentimentalitet, uten at det derfor blir kleint. Så også i denne sammensatte og mangefasetterte romanen om krig og umulig kjærlighet, som nok fremfor alt er en rørende hyllest av moren: <i>Mennene har kanskje bygd veiene, men det er kvinnene som har vist vei.</i>»
Sigmund Jensen, <i>Stavanger Aftenblad</i>
<p>
«Man kan mislike lyden av det litterære instrumentet Henriksen har spilt på i de mange bøkene han har skrevet siden debuten i 2002, men at han behersker det til perfeksjon er det ingen tvil om. I den såre, lengtende bluesen til Henriksen er hverken nostalgi eller sentimentalitet for svakheter å regne, det er rett og slett materialet Henriksen lager litteratur av.»
Bernhard Ellefsen, <i>Morgenbladet</i>
<p>
«en lidenskapelig kjærlighetshistorie og et sødmefylt morsportrett»
Cathrine Krøger, <i>Dagbladet</i>
