Tiende diktsamling til en av Norges mest sentrale poeter. Lest av forfatteren.
<em>Nå som det igjen e kveld</em>
<em>klyppe eg med sakså mi i sløret framfor meg,</em>
<em>så bler det igjen ein liden gløtt </em>
<em>og eg kan stirra ud på den andre sidå,</em>
<em>der ude e eg allerede sytten, eller tretti.</em>
<em>Dette e før eg sovne.</em>
<em>Dette e bare sakså si tid.</em>
<em>Då kan eg se inn der sakså har åbna opp.</em>
<em>Det e et slør bag meg òg,</em>
<em>i det klyppe eg aldri,</em>
<em>det må bare henga.</em>
Ting andre eier har en tendens til å forsvinne, når den unge gutten Jim er i nærheten. Iallfall når tanta og Gud ser en annen vei. Tikronersedler, et skrujern – eller en tennisball. Er det derfor folk har gjerder? I etasjen under flytter den syke jenta Thea inn, sammen med moren. Sakte, skritt for skritt, beveger hun seg fra skolen, gjennom gatene, til hun kommer hjem til det nye rommet sitt, hvor hun klipper og skjærer i rødt og blått papir. Men kan man også klippe gjennom stoffet tilværelsen er laget av?
<em>Hvorfor hjerte nummer to</em> handler om et umake vennskap i en annen tid. Øyvind Rimbereids tiende diktsamling er en poetisk dialog, i veksling mellom bokmål og stavangerdialekt, som på følsomt vis demonstrerer at et skrått blikk på tilværelsen kan være like rett.