Kjønnsforskeren Wencke Mühleisens gripende beretning om morens sykeleie og død
Legerapport, 2006: <em>«Hun møter i dag til en avtalt poliklinisk samtale sammen med sin datter. Hun bor altså hjemme i egen leilighet, daglig tilsyn av hjemmesykepleier, når ikke noen i familien er der. Hun har mistet litt matlyst sier hun, nesten daglig kvalm, og kan kjenne litt press under høyre costalbue av og til. Har ikke noe behov for å snakke med prest, men ønsker å se havet fra Jærstrendene en gang til før hun dør.»</em>
<em>Jeg skulle ha løftet deg varsomt over</em> er Wencke Mühleisens historie om sin egen mors død. Mor og datter har levd sine liv under helt ulike betingelser. Dette er en bok om å forsøke å forstå, om utilstrekkelighet, avstand og nærhet. Om å ønske at moren skal få beholde en siste rest av verdighet, men ikke klare å oppfylle det.
<u><strong>Anmelderne mener:</strong></u>
"Det er ikke noe heroiserende og entydig portrett hun tegner av moren. Samtidig utløser morens død et skred av ømhet, som blant annet kommer til uttrykk i et siste ønske om å skru tiden tilbake for, som en omsorgsfull mor, å kunne gjøre overgangen mildere: "... da tar jeg deg bare i favn og løfter deg varsomt over."
<strong>Kari Løvaas, <em>Morgenbladet</em></strong>
"Tekstene har en energi som føles ekte og sterk. Det samme gjelder språket, som er fortettet og vakkert. Dette er en bok som berører."
<strong>Siri M. Kvamme, <em>Bergens Tidende</em></strong>
"Mühleisens mor/datter-skildring klarer seg godt mot alle farsskildringer"
<strong>Susanne Christensen, <em>Klassekampen</em></strong>
"... et interessant dykk inn i forholdet mellom mor og datter."
<strong>Mariam Lund Knapstad, <em>Aftenposten</em></strong>
"Det er ikke noe heroiserende og entydig portrett hun tegner avmoren. Samtidig utløser morens død et skred av ømhet, som blant annetkommer til uttrykk i et siste ønske om å skru tiden tilbake for, som enomsorgsfull mor, å kunne gjøre overgangen mildere: "... da tar jeg degbare i favn og løfter deg varsomt over."
<strong>Kari Løvaas, <em>Morgenbladet</em></strong>
"Foren nydelig tittel. Allerede her er vi i kjernen ved det å væremenneske. Alt vi skulle og burde gjort eller vært for hverandre. Istedet er vi bare mennesker som gjør så godt vi kan, men ikke heltstrekker til likevel [...] Jeg tror mange vil kjenne seg igjen og haglede av å lese denne boken dersom man selv er i samme situasjon ellerhar vært det. Tekstene har en energi som føles ekte og sterk. Det sammegjelder språket, som er fortettet og vakkert. Dette er en bok somberører."
<strong>Siri M. Kvamme, <em>Bergens Tidende</em></strong>
"Mühleisens mor/datter-skildring klarer seg godt mot alle farsskildringer"
<strong>Susanne Christensen, <em>Klassekampen</em></strong>
"... et interessant dykk inn i forholdet mellom mor og datter."
<strong>Mariam Lund Knapstad, <em>Aftenposten</em></strong>