Emilie er full av forventning da hun setter sine ben på togperrongen i Dakota. Magnus er der for å ta henne imot, og sommerfuglene flakser i magen ved synet av ham.
«Velkommen til Dakota, kjære Emilie!» Han ga henne et smellkyss på pannen.
«Takk, Magnus! Endelig er jeg her,» svarte hun og snuste inn lukten av ham. Han duftet mannfolk, ekte og skikkelig, lær og svette og jord eller hva det nå var.
Karens nedkomst nærmer seg, og det eneste skåret i gleden er at hun er redd Salomon vil bekjenne sine synder. Det må for all del ikke komme ut at hun har hatt et forhold til kirketjeneren.
Lest av Charlotte Grundt.
