I 1788 utgav Immanuel Kant (1724-1804) "Kritik der praktischen Vernunft" ("Kritikk av den praktiske fornuft"), som er hans hovedverk om etikk.
Kant ble tidlig slütt av menneskets moralske evne som noe unikt som hever oss høyt over alle øvrige levende vesener. Mot slutten av "Kritikk av den praktiske fornuft" fremhever han de to tingene som sÌrlig fyller hans sinn med undring: "stjernehimmelen over meg og den moralske lov i meg". Nür Kant vender blikket oppover og utover, blir blir han slütt av sin egen litenhet og forgjengelighet i det store univers. Men vender mennesket blikket innover, oppdager det sitt eget sanne verd: at det i frihet kan handle uavhengig av de sansemessige betingelser som ellers ser ut til ü kontrollere mennskelivet. Mennesket er sansemessig betinget, men samtidig fritt. Denne dobbelttilvÌrelse diskuteres nÌrmere i "Kritikk av den praktiske fornuft", sammen med spørsmül som: Hvor langt strekker den moralske evnen seg? Hva er moralens grunnlag? Hva er forholdet mellom en filosofisk moral og en religiøst begrunnet moral?