Hun ligger urørlig med lukkede øyne i gresset. Gresset er så høyt at hun ikke synes. Solen er så sterk at hun ikke kan åpne øynene. Når hun åpner munnen for å snakke, høres bare en lav hvesing. Hun har falt ned fra en stol og kan ikke røre seg.
Her åpner Vibeke Tandbergs andre roman. Fortellingen utbrer seg på en egenrådig måte, og tid, rom, sansning og kausalitet løser seg opp gjennom variasjoner, forskyvinger og gjentakelser. Tandberg skriver med stor autoritet, og kombinerer en nøktern prosa med et kraftfullt billedspråk. "Tempelhof" er en leken og sikker roman, med en egensindig kraft.
