"Det var ikke noen hjemme som sa de var glad i meg. Hadde jeg spurt, vet jeg at de hadde sagt ja, mamma og pappa, klart de var glade i meg. Men jeg spurte ikke, også for at pappa ikke skulle bli sint. Det var jo en så selvsagt ting. Sånn Gud er glad i menneskene. Du vet jo det. Hvorfor kunne jeg ikke kjenne det?
De rørte aldri ved hverandre, kjærtegn, det var ingen ømhet mellom dem. Mamma syntes pappa var sentimental, patetisk og ynkelig og samtidig var hun redd for ham, livredd, det var øksen over jordene i snøen midt på natta, at pappa hadde drukket hjemmebrent (sa mamma) og løp vill og rasende og hoppet over steingjerdet, det ser jeg, over gjerdet i snøen i én strek, så ung og sterk og smidig han må ha vært, pappa, yngre enn M er nå, 33 eller 34, men nå forteller pappa meg at det var ikke sånn det var, han hadde ikke drukket, og han var ikke rasende heller, det med øksen var det ingen som hadde forstått, han var ikke ute etter noen, han hadde øksen med for liksom å bruke den som klubbe, som i retten, for å slå noe fast, et standpunkt, de hadde vel diskutert politikk, faren din er gal, han løp etter folk med øks, det endte med at dyrlegen satte en beroligende sprøyte, de var flere om å legge ham ned og holde ham der. Men det med øksen er så lenge siden, mamma var gravid med meg da det skjedde, det var bare den ene gangen. Det var ikke pappa med øks vi var redde for. Vi var bare redde."
Fortelleren er en norsk forfatter som bor i Milano. Innimellom reiser hun hjem til Norge. Der besøker hun faren, som er blitt en gammel mann på 87. Den italienske kjæresten er mye yngre enn henne og både øm og sterk. Han blir lett rasende, som faren ble, det gjør henne redd. Som en slags speilhistorie forteller romanen også om Judith, som etter at mannen døde, har blitt boende i det grønne huset i Minneapolis. Der møter hun unggutten Matt.
Jørn
28.8.2025
HANNE ØRSTADVIK skriver et vakkert språk med enkle ord i nydelige setninger - men det er ikke alltid så lett å henge med i svingene og sceneskiftene - i denne hennes roman nummer 19 (eller noe sånt) fra 2023. Det er mitt første møte. Ørstadvik har bodd flere år i Italia, og ble gift med en italiensk forlegger - som dessverre - etter relativt få år døde av kreft. Som hos mange andre forfattere er det visstnok spesielt mange selvbiografiske elementer i Ørstadviks romaner. Denne boken «Bli hos meg» er tredje bind i hennes Italia-trilogi, som startet med «Roman. Milano» og «Ti Amo» i 2019 og 2020. Denne tredje romanen (altså fra 2023) forteller om sinte menn - fylt med mye kjærlighet - som hos hennes far i Nord-Norge - og flere av hovedpersonens elskere. Men i denne boken finner vi mange andre historier - romaner i romanen - f.eks. også fortellingen om Marlin Monroe (!) som jo fikk kjolen blåst opp av ventilasjons-vifter, og som ble banket opp av sin sjalu-kontrollerende ektemann nr 2, en kjent amerikansk sportshelt. Blåmerker kan skjules av sminke - og ansiktet smiler videre på et vis - fortsatt. Og den alkoholiserte narkomane kvinnen med et forhold til en 17 år yngre håndverker. Det drikkes mye i denne boken, røkes hasj, taes MDMA - og man opplever psykedelisk påvirkning av sopp. Nesten drømmeaktige sekvenser avløser hverandre - og sprites iblant opp med relativt kledelige samleier og gode orgasmer. Det er mange skrekkslagne lår og mye nakkespenninger. Og stive pikker. Ørstadviks bøker har visstnok mottatt flere priser - og er oversatt til mange språk. Hun er cand.mag. med fagene psykologi og sosiologi - og er også utdannet som rosen-terapeut. Hanne Ørstadvik har et uvanlig og lett gjenkjennelig portrett - med markert pannelugg og hvitfarget hår. Hun ser etter min mening ofte morsom og spill levende ut. Men har også iblant et litt beregnende og poserende uttrykk. (Jeg er fotograf og lege.) Språket hennes er fengende i perioder - og forteller som sagt vakkert og uttrykksfullt - også om sykdom, død og intenst savn. Men jeg tenker også at dette er - det jeg tør kalle - en typisk «jentebok» - med litt for mye liksom-kunstneriske tåkelegging og maleriske krumspring. Minner meg også litt om Samuel Beckettske «Mens vi venter på Godot»-aktige scenerier. Rosenterapi satser på lette berøringer og ord - for å løse opp spenninger i psyke og kropp - forteller Wikipedia. Men hun har utvilsomt stor språklig originaltitet - og gir oss iblant virkelig fengende tankerekker - også for følsomme mannfolk - men helst ikke i for lange og store doser.
For å skrive en anmeldelse må du last ned appen