Elva ble stadig verre, med frådende stryk og enorme steiner som delvis sperret løpet og gjorde at framdriften minnet mer om slalåm enn padling. Det var nesten umulig å komme på land, hvor tett bush, klipper og fjellformasjoner skapte en ugjennomtrengelig vegg. Jeg oppdaget den runde steinen i vannflata for seint, og vi hoppet ut for å berge kanoen, som straks kom på tvers av strømmen og ble klemt fast av de strømmende vannet som fylte den. Jeg fryktet at turen var over - på en plass hvor det var helt umulig å få noen hjelp utenfra, og vi var overlatt til oss selv.
