Jeg har lest dusinvis av bedre oppvekst-romaner. Denne boken er fortsettelsen av «Verdensmestrene» - men persongalleriet er innsnevret fra 4 - til to - Vestkant-kameratene Hauk og Lars. Henrik H. Langeland har fortalt at disse bøkene er hans «Livsverk». I intervjuer virker han besatt av sin egen genialitet, og at han etter triologien: «Verdensmestrene», «Hauk og Due», «Paradis» - planlegger flere oppfølgere. Men trilogien har mottatt ganske mange negative anmeldelser - og har vel ikke oppnådd noe storsalg - så det kan virke som han sparer oss for flere. Og godt er det. Denne bok nr 2, sleper seg av gårde - med mange utrolig kjedelige avsnitt. Forfatteren slår til med noen helskrudde halvnakne skihopp og saltoer innimellom - uten at det løfter hele boken litterært for meg. Alt virker like oppkonstruert og kunstig - som i de to andre bøkene. Ikke noe blir overlatt til leserens fantasi. Langeland utbroderer roman-figurenes uttalelser, tanker, klesdrakt, uendelige par med ski, deres leiligheter, festlokaler og norsk natur. Null blir overlatt til leserens fantasi. I motsetning til for eksempel Hemingways storslåtte bøker - som er blitt sammenlignet med isfjellets elegante topp - mens resten av forfatterens kunstverket ligger litt gjemt under overflaten - slik at leseren selv kan lete etter og oppdage romanenes skjulte dybder. Hemingway uttrykte også at mye annen litteratur for ham er utspjåket papegøye-aktig. Henrik H. Langeland rykket hele isfjellet opp på land - og detaljbeskriver fra alle vinkler - mens kunsten hans smelter bort i forfatterens taleflom - og den usympatiske Hauks egoistiske skjærebrenner - og solens naturlige stråler. Det eneste artige er Henriks humoristiske og satiriske beskrivelse av vestkant-snobbenes feiring av Lars sin fars 50 års dag. Flere fornøyelige og små-filosofisk betraktninger: Fest-dansing: «I et hjørne strevde grandonkel Didrik i å svinge Solveig rundt, men med hennes reumatisme og hans slaglammelser, så det unektelig mest komisk ut.» «Med et smil som bare hørte munnen til, og aldri nådde opp til øyene.» «Skjærer er kråker i smoking.» Og denne flotte betraktningen - som viser Langeland på sitt beste. Lars er på besøk hos bestefaren på aldershjemmet, og: « … åpnet fotoalbumet, og bladde litt i familiebildene. «Du skjønner det, Lars, at livet er i grunnen bare er en eneste lang utveksling av håp mot minner.» «Som ikke kan veksles tilbake? … «Uansett er du mitt håp, og jeg snart bare ditt minne». Som dere skjønner blir jeg svært irritert av Langelands litterære stil. Jeg vet også at han kan skrive suverent bra, som i sitatene over, og som i romanen «Francis Meyers lidenskap». Stopp med disse langtekkelige menneske-fiendtlige oppkonstruerte kalde bøkene dine, kjære Henrik. Du kan jo så mye mer!